Veiten 3 – Gestapohuset i Bergen

Innledning

Et steinkast unna Torgallmenningen ligger «Gestapohuset». De som kom hit under krigen ble merket for livet, dersom de i det hele tatt kom levende ut derfra.

Kjelleren ble også flittig brukt a SIPO som torturkammer.

Den sivile regionaladministrasjonen på Vestlandet, under ledelse av Josef Terboven i Oslo, tok i bruk de tre nederste etasjene.

Fjerde og femte etasje ble det lokale hovedkvarteret til det tyske hemmelige politi (SIPO).

Her holdt også GESTAPO (Geheime Staats-polizei) til.

I frykt for en alliert invasjon på Vestlandet, ble mange i regionen tatt inn til forhør og torturert i ett forsøk på å få ut informasjon om dette.

I løpet av krigen ble mellom 800 og 900 nordmenn tatt inn til voldelige forhør i det som

Klikk på bildet for full størrelse.

Vaktskifte foran Gestapo huset. Foto: NTB scanpix

I påvente av avhør

gikk under navnet «Gestapohuset» i Veiten 3 i Bergen. (kilde: riksantikvaren.no)

Flere fanger mistet livet som følge av torturen eller ved å ta sitt eget liv, ved å hoppe ut av vinduet for å unngå å røpe viktig informasjon.

Andre ble merka for livet.

De tre karene fra indre Hardanger ble kjørt til Gestapohuset og plassert i små mørke celler i påvente av forhør.

Her er hva Johan Hus i sin bok, forteller om hva som skjedde:

Cellene hadde en liten åpning i taket som sendte inn et svakt lys.

Hver celle var spartansk utstyrt med en krakk, en brisk uten sengetøy, ei toalettbøtte som de ikke fikk benytte.

På veggene var det innrisset navnetrekk og annet.

Klikk på bildet for full størrelse

Josef Groth, kriminalsekretær ved «referat» IV A i Veiten, ledet forhørene av Danielsen, Hus og Varberg.

Skrevet i blod

I en av cellene sto det:

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder.
Da blir livet ei så svært.
Døden ikke heller.

Rimeligvis var dette skrevet av en som hadde vært til forhør.

Det var sjelden at et forhør skjedde uten at blodet rant. – og dette var skrevet i blod.

Etter fem dager på Gestapohuset ble jeg forhørt av kriminalsekretær Josef Groth og tolken Max Rook.

Forhøret ble holdt i et stort rom med et stort bord.

Det var flere stoler på den ene siden av bordet og en stol på den andre siden hvor jeg ble plassert.

Klikk på bildet for full størrelse.

Tolken Max Rook, en av Josef Groths nærmeste medarbeidere, norsk statsborger med tysk opphav.

Gestapo fester grepet

Så la de frem forskjellige tortur redskaper, en revolver, forskjellige pisker, en kølle og andre redskap for å prøve å skremme fangen.

Ja- de var heller ikke redde for å bruke tortur instrumentene sine.

Etter fem døgn i den mørke cella, regnet de nok med at vi hadde myknet.

Når de i tillegg satte den store radioen på full styrke, var det som regel for å skjule skrik fra torturofrene.

Forhøret startet.

Det vi i hovedsak hadde drevet med i gruppa mi, var spredning av illegale aviser.

Det hadde gestapistene fått greie på, og jeg måtte vedgå at jeg hadde vært med på dette.

Etter ordre nevnte jeg navnet på ett par slike aviser: Avantgarden og Alt for Norge.

En tysk vakt utenfor Gestapohuset

Hjerteskjærende scener

Det viste seg at det var de samme avis navnene som Theodor Danielsen nevnte i sitt forhør, så i det store og hele gikk forhøret greit uten store pinsler i mitt tilfelle.

Så jeg slapp nokså lett fra det.

Theodor og Olaf kunne senere fortelle at de hadde blitt møtt med knyttneveslag av Groth under avhørene, men vi slapp billig unna.

Mang en hjerteskjærende scene utspilte seg her på Gestapohuset i Veiten.

En av karene som ble torturert og slått helseløs under forhør her var Lars Nødtvedt.

Det viste seg at han også var en slektning av Daniel Theodor Danielsens kone Inga.

Han døde senere på det tyske lasarettet på Grønnestølen.

En video om Gestapo Huset i Veiten, Bergen.
Kilde: tvvest.no

To tyske nordmenn

To av de mest brutale torturistene som opererte i kjelleren på Gestapohuset i Veiten var norske statsborgere, men begge hadde tysk bakgrunn.

Den ene var en ung og ufaglært løpergutt hos Erling Krage AS, den andre var en voksen, arbeidsløs murer og firebarnsfar.

Ingen hadde militær- eller politibakgrunn, men meldte seg frivillig til tjeneste.

De hadde det til felles at de ble hensynsløst ville og brutale i møte med nordmenn som kjempet mot Tyskland og nazismen.

Selv om fangene var bastet og bundet og forsvarsløse, gikk de to løs på dem med nådeløs kraft og forakt.

Varme kokeplater

Max Rooks spesialitet var varme kokeplater.

Fangenes største skrekk var når han tok frem de elektriske platene.

Etter runder med slag og spark ble fangene tvunget ned på platene, som ble stadig varmere.

Rook lå gjerne på gulvet og så til at de hadde kontakt med platen.

En gang klaget han over at en SS-mann slapp opp en fange for tidlig.»Platen er ikke skikkelig varm ennå!»

Mureren og familiemannen Max Rook var 52 år gammel da han gikk i tysk tjeneste.

Han var født i Berlin, kom til Bergen i 1913. Han giftet seg her og fikk fire barn, men ingen i familien fulgte ham inn i NS.

Da han ble dømt til døden i Gulating skrev han et 20 siders klagebrev til Høyesterett, der han ikke sparte på kraftuttrykkene.

Han klaget over dårlig hukommelse, og at etterforskeren av hans sak ikke var politi men en kommunist som hadde meldt seg frivillig.

Max Rook ble beskrevet som et vilt dyr i torturkjelleren i Veiten.

Han brølte og var helt uten dømmekraft, står det i rettsprotokollene.

 

Etter en langvarig rettssak i Gulating lagmannsrett ble Max Emil Gustav Rook dømt til døden 08.02.1946.

Rook anket til Høyesterett, men anken ble avslått.

Max Emil Gustav Rook ble henrettet ved skyting på Bergenhus Festning av en politi-eksekusjonspelotong under ledelse av konstituert politiinspektør Ingebret Drag klokken 04.50 den 04.06.1946.

Liket ble kremert 07.30 samme morgen.

Klikk her for referat av Max Rooks rettsak i avisen Hardanger 19.02.1946 Klikk for referat av Max Rook’s rettsak i Bergens Tidene 29.01.1946 (PDF)

Alfred Gãrtner var 16 år og løpergutt da krigen kom. Han endte som en hensynsløs torturist, med pisk og slag, og ble beskrevet som den verste. Domfelt ved Høyesterett 5. juli 1946 til døden og henrettet på Sverresborg festning i Bergen 8. august 1946. Foto: STATSARKIVET I BERGEN

Ingen nåde

Alfred Gãrtner ble født i Bergen 16 år før krigen. Far var tysk, mor norsk, hele familien var med i NS.

Han var bare ett år i tjeneste for Gestapo, men rakk å bli den mest fryktede og verste av alle. Han ble dømt til døden for å ha torturert 21 mennesker.

Da fangen Hans Engelsen fra Ortun hadde hengt bakbundet i timevis, uten å nå gulvet med tærne, spurte han fortvilet den eneste nordmann i kjelleren om hjelp. Gãrtner svarte:

«Hjelpe deg? Nei, slike som deg får ingen hjelp. Du får som du fortjener. Så skjelte han Engelsen ut som «svin, banditt og lasaron», og tråkket fangen på tærne.

Deretter slo han løs på ham med batong over lårene, brystet, setet og under føttene.

I Gulating ble Gãrtner dømt til livsvarig, hans unge alder (20 år) veide tungt. Høyesterett dømte ham til døden.

Lydfil:

Klikk på bildet for full størrelse

Eilif Rye Pisani var ingen torturist, han var bare en simpel angiver og fyllebøtte.

En simpel angiver

Eilif Rye Pisani var den siste som ble skutt i Bergen etter krigen.

Han var ingen torturist, han var en simpel angiver og fyllebøtte.

Far var nazist, sønnen begynte å drikke som 15-åring, havnet på guttehjem og på fylla og ble småkriminell.

Med sin sjarm og fortellerglede vant han innpass i mange miljøer, og anga motstandsfolk til tyskerne både i Oslo og senere hjemme i Bergen.

Han ble forsøkt likvidert på åpen gate, men overlevde.

Gulating dømte ham til «tvangsarbeid på livstid og tap av allmenn tillit for bestandig, på grunn av hans forbryterske levesett.»

Høyesterett endte på dødsstraff.

Klikk på bildet for full størrelse.

Her i Veiten 3 holdt Gestapo til, og her døde flere av fangene av den brutale mishandlingen de ble utsatt for. Foto: Universitetsbiblioteket i Bergen.

Det illegale arbeidet i Ålvik Bergen Kretsfengsel