Lars Nødtvedt

Det var den snart 48 år gamle læreren Lars Nødtvedt som eide Nottveitstølen. Han og kona bodde ikke langt fra sjøen, sammen med sine seks barn. Av dem var fem hjemme våren 1942. På Nottveit var det 6-7 gårder, og største elevtallet på skolen var 14 på en gang. Barna måtte ro til skolehuset, to kilometer den ene veien. Skolen sto på et nes ut mot Mostraumen. Ofte var det motvind og elendighet mens elevene sleit på årene. Var det riktig ille, brukte de motorbåten. Da var løreren med.

Lars Nødtvedt var en driftig kar som slett ikke nøyde seg med lærergjerningen alene. Før krigen hadde han vært med i både skolestyre og herredstyre, vært formann i et salgslag for sølvrev og styremedlem i Indre Nordhordaland dampbåtlag.

Han hadde et lite stykke jord slik at familien holdt ei ku eller to. Sammen med faren sin kjøpte Lars seg en frakteskute som gikk i sandfart, men var ikke med selv. Lars var videre medeier i en sildesnurper, og drev i tillegg med sølvrevoppdrett to-tre forskjellige steder. Attpå til hadde han en liten landhandel, en såkallt krambu, i en bu nede ved sjøen. Til krabua soknet først og fremst de som bodde på Nottveit. Men en del handel ble det nok med besetningene på sandfartøyer som svingte innom for å fylle diesel.

I 1930 var Lars i Trondheim og solgte sølvrevskinn. Da kjøpte han seg en Ford, ny av året. «Den skulle eg hatt,» sier en av sønnene hans med ettertrykk. Bilen kjørte faren hjem, uten å ha sertifikat. Da fikk han påpakning av lensmannen. Bilen sto vanligvis i ytre Sandviken, hos en fetter av bileieren.

Da okkupasjonen kom, ble Lars snart aktiv på lærerfronten og aktiv i motstandsbevegelsen. Lars var så «hakkande galen» på den nye tid at da han måtte ta bilde av seg selv til det påfunnet som kaltes grenseboerbevis, så han så sinna ut at det ikke var med måte.

Denne våren 1942 hadde han protestert mot medlemskap i det nazifiserte Lærersambandet og sluttet i skolen. En av sønnene til Lars het Lidvard og var 15 år i 1942. Som vanlig den gangen ble han ferdig med folkeskolen 14 år gammel, og vinteren etterpå var han hjemme.

Han kjente ikke særlig konkret til farens illegale virke, men visste at han av og til var ute i ærender som det ikke måtte snakkes om. Sønnen la merke til at av og til var det hektiske tider for faren. Men Lidvard tenkte ikke så mye over dette, ikke før han plutselig sto midt oppe i begivenhetene selv.

Lidvard Nødtvedt visste at våren 1942 hadde fremmedfolk lagt seg inn på stølen deres. Årsaken kjente han ikke, men han skjønte at dette ikke tålte dagens lys. Lidvard var ikke oppe på stølen i disse tider. Faren var oppe på stølen nå og da, men sa ingenting hjemme.

Lørdag 30.mai 1942 begynte som en annen lørdag. «Når eiin er 15 år, har ein litt forventningar til laurdagskvelden,» sier Lidvard. Men både ettermiddagen og kvelden skulle bli annerledes enn det han hadde tenkt seg. I firetiden om ettermiddagen kom det en hurtiggående båt inn fjorden. Da båten er rett vest for Nottveit, svinger den med ett nitti grader og setter strake kursen mot land.

Nede ved sjøen var Lars Nødtvedt i sving med å kjærebre en båt. Han ble bryskt tatt hånd om med en gang og kommandert inn i krambua. I følge Willi Kesting gjorde han aktiv motstand «som måtte brytes med våpenmakt.» Gestapistene var særlig interessert i opplysninger om to personer som bodde i en hytte på fjellet.

Lidvard befant seg også ved sjøen, og han ble straks jaget hjem. Men etter en stund kom en gestapist opp og hentet ham ned igjen. I de gamle krambuene var det mye rart. I det ytre rommet her hang det blandt annet noen tollekviver i et knippe under taket. En av gestapistene tok en av knivene, han sleit Lidvard i øret og satte knivseggen nedpå liksom for å skjære.

Da skrek Lidvard «nåke fælt», så gestapisten ga seg. Så kom faren ut og sa at sønnen måtte si det han visste, for gestapistene var så godt orientert alikevel. Da hadde de allerede begynt å slå løs på Lars, for sønnen så at han var blodete.

I neste omgang le Lidvard tvunget til å vise veien til Nottveitstølen. De tok seg raskt oppover bakkene. Plutselig heiv to karer seg rundt en bergnabb en 3-400 meter lengre oppe. Den ene var et stykke foran den andre. Den første hadde ikke «nubbe tjangs», fortalte Lidvard, for da begynte getapistene å skyte. Mannen stanset og rakte hendene i været.

Tolken i følget gjenkjente straks Erling Christian Marthinsson fra hans tidligere «opphold» hos Gestapo, til tross for at telegrafisten hadde forandret en del på utseende. Marthinsson gjorde ingen motstand, men gestapistene åpnet ild mot den andre karen, som la på sprang ut gjennom skogen. Men i iveren etter å komme seg unna forstuvet han foten så kraftig at han ble et lett bytte for gestapistene.

Fangene ble tatt ned til sjøen og ombord i båten, mens Lidvard og noen av gestapistene fortsatte til Nottveitstølen. Lidvard var tynn og og sprek og spratt lett over tuvene. En av tyskerne var temmelig overvektig og bar i tillegg en kjempestor kikkert. Den ble for tung for ham, så Lidvard måtte bære den. Han regnet ikke med at det var flere personer der oppe, så han følte seg trygg slik sett. Men det gjorde ikke tyskerne. Veiviseren måtte gå bort til seterdøra først. Imens listet en tysker seg bort til veggen og slo inn en rute. Lidvard kjente seg fremdeles på trygg grunn og gikk inn. Tyskerne saumfor setra. De fant et haglegevær som tilhørte Lars, men ellers var utbyttet magert.

Så bar det hjem igjen og de slapp Lidvard fri. Hva som da foregikk nede ved sjøen, visste han ikke. Et rykte sa at de hadde tatt livet av Lars Nødtvedt og dumpet ham i fjorden. Men det skulle vise seg å ikke være tilfellet.

Det sies at det siste folk i grenda hørte fra Lars, var et stort skrik. Da Gestapo hadde tatt ham med seg, fant kona hans lua og lommetørkleet hans liggende med blod på. Da gestapistene forlot Nottveit, tok de med seg alt som kunne spises fra Bua, og en robåt. Så løsnet de snekka til Lars Nødtvedt og ødela motoren og lot den drive i sjøen. Men Lidvard og søskene fikk tak i den igjen.

I en rapport fra Stapo i Bergen til Statspolitisjefen i Oslo het det om Mallard-agentene at da de ble pågrepet, var de meget sterkt bevæpnet. Den ene viste seg å være den ifjor dødsdømte og rømte Erling Christian Marthinsson. Den andre het Gristian Fredrik Aal fra Ålesund, sist visstnok bosatt ved Slemdal i Oslo.

Rutebåten med de tre karene fra Bergen ankom Nottveit i kveldingen. Birger Larssen sto da på brua sammen med kapteinen og så en mahognibåt inne i en kløft eller trang våg like i nærheten. «Det er gestapobåten,» sa kapteinen, «den gikk forbi oss ute i fjorden.» Han og de to andre ble enige om at det var bare ett å gjøre, følge med lokalbåten til neste stoppested, og komme seg tilbake. Da de kom til Salhus et stykke nord for Bergen, telefonerte de til kontakter i Bergen og fikk vite at Erling Christian Marthinsson og kameraten var ført dit og at Hans Marthinsson var hardt torturert.

Klara Marthinsson mottok en rekke brev fra mannen som var smuglet ut fra arresten. Der fortalte han at i Veiten var han blitt slått med gummikølle fra arrestasjonsdagen lørdag, til tirsdagen etterpå fordi han ikke ville inrømme noe. To mann hadde skiftet om mishandlingen, men han nevnte ikke hvem disse var.

Erling Christian Marthinsson satt på Gestapohuset i 3 måneder, konstant i forhør. Christian Fredrik Fasting Aal ble sendt til Ulven en tid før Erling og satt inn på enecelle. Erling og Hans Marthinsson og Christian Fredrik Fasting Aal ble sendt til Grini 16. februar 1943, sammen med 54 andre fra Ulven og Espeland. Blandt dem var alle i den såkalte Buland-affæren.

Lars Nødtvedt måtte gjennom en umenneskelig tortur. Hans Marthinsson fortalte til en medfange, som ble sluppet fri da Hans kom opp til forhør i Veiten, lå Nødtvedt besvimt på gulvet i vaktrommet. To gestapister tømte vann på ham og bar ham inn til nye avhør. En natt i slutten av uka ble han innlagt på Ortslazarett på Grønnestølen.

Ei norsk sykesøster lurte seg inn på rommet om dagen derpå. men han var bevissløs. Han bar merker etter harde slag, sidebeina var brukket og han hadde kastet opp blod. Det var første og siste gang hun klarte og se til ham. Han døde på Orts lazarett på Grønnestølen søndag 7. juni 1942. Liket ble deretter senket i sjøen.

Mallard agentene ble skutt i Trandumskogen 14. oktober 1943.

Hans Marthinsson ble deportert til Tyskland i slutten av september 1942. Han døde som NN fange i Dachau 10.mars 1945, to måneder før freden kom.

Lars Nødtveidt fra Nottveit i Nordhordaland var dekningsvert for ekspedisjonen Mallard. Han ble arrestert og torturert til døde