Telefonsamtalen

Lørdag 25. april ble statspolitikonstabel Bjørgan sendt av Per Lie til Telavåg. Han kom syklende i sportsutstyr frem til gården Nipa. Han spurte etter Laurits Telle. For å nå frem til ham måtte han bli fraktet over sundet. På veien dit, ga han et tydelig inntrykk av at han var på flukt fra tyskerne, og snakket nedsettende om nazister og tyskere.

Plutselig spurte han: «Kanskje De vet om en mulighet til å komme seg over til England?» Mannen gikk rett i fella og svarte: «Du får snakka med han Laurits på Nøvo, for han har visst to mann hjå seg som skal til England.»

Marta, kona til Laurits, fikk mistanke til den fremmende, da Laurits hadde tatt ham med inn i stua og begynte å prate med ham. Hun lurte seg opp på loftet og advarte Hvaal og Værum om at de måtte være forberedt på det meste. Elisabeth ble sendt ned til faren med beskjed om at han måtte komme ut litt, og Marta fortalte hva hun følte.

Den fremmede fremstilte seg som en ivrig patriot, forfulgt av Gestapo, og ble sendt hit av en han kjente. Han hadde bare ett ønske, og det var å komme seg over til England, og han viste Laurits et pass som sto på agent Per Hansen, 45 år, Professor Hansteens gate 61 i Bergen.

Før han dro, hørte kvinnene Laurits si: «Akkurat nå vet jeg ikke om noe. Men om fjorten dager kan du ringe meg og spørre om -om det passer å dra på fisketur.» Det viste seg at fremmedkaren allerede visste om stikkordet som ble brukt, og trolig mye mer enn det.

Før han var ute av døra, for Elisabeth opp på loftet til englandsfarerne, og tryglet de om å sjekke ut hva slags kar dette egentlig var. Hun gikk så langt, at hun anbefalte å skyte ham og kaste liket på sjøen, dersom det viste seg at han var en spion fra Gestapo. Men Hvaal og Værum sa at landet var fullt av landssvikere, så en kunne ikke gå så drastisk til verks. Mange ligger i skjul på samme måten som oss rundt omkring, og han hadde ikke sett de. «Skulle vi plaffe ned hver eneste mistenkelige person som krysset vår vei, ville vi hisse gestapistene opp til masse- rassiaer.»

Idet den fremmede forlot huset, heiv Marta seg på telefonen og fikk venninna si Gudrun Andersen, som bodde i Professor Hansteens gate 60, på tråden. Og spurte om hun kjente til en med agent Per Hansen i nr. 61. Fru Andersen kunne ikke bekrefte at hun hadde møtt noen med det navnet i nabolaget, og Marta sin mistanke ble forsterket. En mystisk telefon senere på dagen, der det ble spurt om Laurits snart skulle på fisketur, gjorde ikke mistanken mindre.