Gestapo går til aksjon

Utpå kvelden kom en tysk minesveiper og la seg til i Telavåg. Hvaal og Værum pakket med en gang sakene sine, ladet revolverne sine og sa adjø. «Når vi løper over berget og gjemmer oss. Dersom ingenting skjer, kommer vi tilbake. Hvis vi får lov?»

Før de forlot tunet, ga de Laurits den informasjonen han trengte hvis det hendte de noe. «De var begge utsendte av den norske regjeringen i London for å utføre spesialoppdrag i Norge, særlig telegrafisk underretning om tysk skipstrafikk. Ammunisjonen som Laurits og Lars hadde tatt imot, skulle disponeres etter en bestemt plan. En del skulle sendes videre med D/S Karmsund til Stavanger, helst den 27. april 1942. Hjemmefronten i Stavanger var informert om forsendelsen, og stikkordet burde sendes i forveien.

Ved 22.30 tiden kom minøren på den tyske minesveiperen til telefonsentralen og forlangte å få en rikstelefon til Bergen. Etter telefonsamtalen kom han inn i stuen, der familien var samlet. De kjente han litt fra før. Det var på håret at Hvaal og Værum gikk rett på ham da han forlot huset.

Det var nesten midnatt da de to englandsfarerne gikk til ro på loftsrommet. Her lå de sammen med 14 år gamle Åge, sønnen til Marta og Laurits, Ellers bodde barna ti Elisabeth, Eddy og Haldis, foruten hennes stedatter.

Som de trodde, hadde «Per Hansen» syklet tilbake til lensmann Per Lie i Fjell. Det første han gjorde, var å forlange en il-telefonsamtale med 18070, Geheime Staats Polizei i Bergen. Han brølte til telefondamen at det var en hastetelefon. De nærmeste minuttene kunne hun litte til en samtale som skulle få historiske konsekvenser.

Fra før var hun vettskremt av trusler om fengsel og dødsstraff, dersom hun noen gang skulle røpe innhold i samtaler mellom lensmannskontoret i Fjell og Gestapo. Samtalen lørdag den 25. april 1942, var mellom Bjørgan og Hauptsturmfürer Johann Behrens.

12 Gestapo-offiserer og de to landsforræderne Johannesen og Lien rykket samme ettermiddag ut, og fru Rakel fra Fjell og Bjørgan trakterte de med en større middag utpå kvelden. Her var det ingenting som manglet, hverken mat eller drikke.

Under middagen fikk selskapet melding fra gestaposjef Blomberg om at den opprinnelige planen der de skulle gi seg ut for å være nordmenn på flukt, som trengte båt til England øyeblikkelig, ikke lenger var aktuelt, fordi det nå var sikre bevis på at det var to englandsfarere som bodde på loftet hos Telle. Senere på natta satte de kursen for Telavåg. Bødlene ble kjørt til kaia på Døsjo, der Gestapobåten lå. Her vinket Peder Lie og kona Rakel adjø og ønsket de «Gluck auf!» – Lykke til!

I grålysningen gikk den tyske styrken i land og fikk med seg forsterkninger fra minesveiperen, og avanserte i stridsformasjon fire hundre meter frem til telefon stasjonen. I brodden gikk agent Per Hansen. Bak han kom en av toppmennene i Gestapo her i Norge, Terbovens venn, Sturmbandfürer der SD Behrens, Ved siden hans gikk nestkommanderende, SS-Fürer der SD Bertram, og bak disse kom en illsint gestapooffiser med navnet Klötscher.

På denne tiden begynte folkene i ‘Telavåg å stå opp. Det var en fin søndags morgen. Hos Lauritz Telle var det også blitt liv. Elisabeth kom ned i stua der foreldrene var. Hun skulle være med Hvaal til Bergen denne dagen, og hun kikket ut vinduet for å se på været.

Plutselig så Elisabeth tyskerne komme opp mot huset og skreik opp. Faren stormet opp på loftet for å varsle Hvaal og Værum, men før han rakk det, sto tyskerne i gangen så han måtte kaste seg inn på et annet loftsrom. Elisabeth kom seg bare ut i gangen før hun møtte to småfeite sivilkledde tyskere med revolvere. Hun var kald nok til å spørre: «Skal herrane telefonera så tidleg på morgonkvisten?» – Det kom ikke noe svar.

De bare presset seg forbi henne og gikk fra rom til rom i første etasje, forbi Martha som satt med et barnebarn på fanget, før de for opp loftstrappa. Der oppe gikk de rett på det sørlige rommet, åpnet døra inn til der Åge og agentene lå.

Med ett var det som helvete brøt løs. Fra loftet ble det avfyrt skudd, tyskerne strømte inn i huset, kommandoropene gjallet gjennom huset og skuffer og andre møbler ble endevendt. Nå har vi bare Åge sin historie om hva som skjedde på loftsrommet.

Han så fire mann komme inn på rommet. En skrek: «Hande hock!» Han skalv og svettet da han så Hvaal og Værum med hendene i været og med pistoler rettet mot brystet. De fikk ordre om å kle på seg, og i det Værum bøyde seg for å trekke på seg buksene, fikk han inn et slag mot haka til den ene tyskeren, Sturmbandfürer Behrens, så han datt baklengs ned på gulvet.

I det samme røsket han til seg pistolen som tyskeren hadde i hånden, og skjøt ham i hodet. I neste øyeblikk fikk han inn ett skudd mot en annen tysker, Klötscher, og såret han så han blir liggende. Da kom den tredje tyskeren til og skjøt Værum i brystet. Åge så kulene spratt tilbake som om han bar en panservest. Men i neste omgang traff tyskeren ham i armen så han datt i gulvet.

Nå hadde Hvaal fått fram sin egen pistol og skjøt den tredje tyskeren, SS-fürer Bertram. Med det samme sprang den fjerde tyskeren ut av rommet. Hvaal var alvorlig skadd, men hadde nerver til å kaste seg på senga og rope at han var dødelig såret, og at han ikke hadde løsnet skudd. Revolveren hadde han kastet ifra seg med det samme den fjerde gestapisten sprang ut. Åge sprang ut av rommet med det samme han så den tredje tyskeren datt i gulvet, og blodspruten sto i været. Han kom ikke lenger enn på utsiden av døra før han ble stoppet av en soldat.

Da de andre offiserene kom inn i rommet fant de tre døde, sjefen, nestkommanderende og Værum. Klötcher og Hvaal var alvorlig såret.

Dagslyset begynte å strømme inn i huset der det vrimlet av soldater og sportskledde gestapomenn. Martha Telle satt i stua, mens alt gikk under rundt henne. Da så hun i vrimmelen av soldater og sivilister en mann hun dro kjensel på. Var det ikke han som kom hit i går, som hadde sagt han var hardt ettersøkt av Gestapo og måtte ha hjelp vestover?

Hun reiste seg fra stolen, med mann, barn og barnebarn omkring seg og ble tatt av et raseri som førte henne bortover mot agenten Per Hansen, mens hun ropte som til himmelen:

«Denne mannen kom til vårt hus og sa at han var en ekte nordmann. Nå har han kommet tilbake med en stor flokk tyskere!» Hun ville gå på han med bare nevene, enda så avmektig hun var. Da slo dattera Elisabeth armene rundt henne og ropte hun måtte komme til fornuft. I samme sekund var det over. Hun seig sammen og ble stille.

Samme formiddag ble dr. Arnljot Gjelstein på Brattholmen hentet til Telavåg for å se til den sårede Gestapomannen og konstatere dødsårsaken til de tre andre. Agent Per Hansen bad han med en gang gå ned i salongen og se til en mann som var hardt såret. Da Gjelstein kom ned, så han til sin glede – måtte han medgi – at det var Klötscher, som mange hadde fått lære å kjenne også i Fjell.

«Kommer jeg til å dø, doktor?» ropte han. Gjelstein undersøkte han og fant to kulehull i nederste lungelapp på høyre side. Han ristet på hodet. Klötscher så vantro på ham. – «Ja, men stivkrampe, doktor, stivkrampe!» Legen ristet på nytt på hodet. Så ble han sendt videre til lasarettet i Bergen. Der kom han seg, og ble senere med på mange nye aksjoner.

I Telavåg var det fort gjort å konstatere dødsårsakene. Men oppe på loftet lå Emil Hvaal i live. Gjelstein så han var hardt såret. Pulsen gikk høyt, så han trodde ikke han hadde lenge igjen. Han hadde skuddsår i lungene og ett par sår i nyreregionen.

Utpå kvelden do tyskerne med den første gruppen a fanger fra Telavåg. Det var blant annet Laurits og Martha og sønnene Lars og Åge, Josef Øvretveit, Kar Nipen og Emil Hvaal, som ikke var død, og snart skulle gjennom det som var tyngre enn døden. Liket av Værum var også med. Det lå i en sekk og ble kastet på sjøen utenfor Marsteinen.

Oscar Magnusson:
Dagen før var tre av fangene i «Lenkegjengen» på Ulven sendt til Bergen. Blant de var Oscar Magnusson. Deres sak skulle opp igjen, og det var Behrens som hadde denne saken. Utgangen kunne bare bli døden, det hadde vært så nære siste gang.

Men natt til mandag ble Oscar Magnusson vekt av en som sto utenfor cella som lå i første etasje og ut mot gata, som hvisket navnet hans gjennom sprinklene: – Oscar, sa stemmen, -Behrens og Bertram er døde. Nå kan du sove trygt. -Hvem er du? spurte Magnusson. -Det har ikke du noe med, svarte stemmen. Så ble det stille.

Senere på natta ble Magnusson forstyrret på nytt ved at celledøra gikk opp, og en ung gutt ble ført inn, fra seg av alt han hadde opplevd. Det var 15 åringen Åge Telle, som kom fra bloddramaet i Telavåg. De norske vaktene i fengselet forsto at han hadde behov for å komme sammen med en medfange som kunne roe han. De husket på Magnusson, den mest torturerte de visste om, og som ennå hadde livsmot, og fikk ordnet det slik at gutten kom inn til han.

Åge og Magnusson ble ikke lenge sammen, Dagen eter ble de tre fangene fra Lenkegjengen ført tilbake til Ulven. Få dager deretter ble hele leiren tømt i stor fart, og fangene ble sendt med tog østover til Oslo, og videre med båt til Tyskland.