Rettsoppgjøret

Rettsoppgjøret

Det skulle ikke bli noen lange knivers natt i Norge. Hjemmefrontens parole om å vise ro, verdighet og disiplin ble fulgt av alle. Utrenskning av nazister i stats-, fylkes-, og kommuneapparat gikk greit, i mange tilfeller forsvant de av seg selv, og ble senere tatt hånd om av lovens håndhevere.

Mange tyske gestapister ble funnet rundt om i tyske interneringsleire der de hadde ikledd seg hærens uniformer. Det var bl.a. tilfellet med en a v krigens verste torturister, Sigfried Fehmer. I Porsgrunn ble 74 gestapister arrestert og ført til Victoria Terrasse.

Deres sjef ble også tatt her, men greide å skyte seg selv.

På Skaugum gikk Terboven og politigeneral Rediess inn i en bunker 9 mai, og tok sine egne liv. 3 dager senere, 11. mai tok Jonas Lie og Rogstad sine liv på Skallum gård i Bærum, der de hadde forskanset seg i noen dager omringet av hjemmefrontstyrker.

Selve «ministerpresidenten» meldte seg på Oslo Politikammer i Møllergaten 19 den 9.mai sammen med seks av sine ministre, og de ble alle straks arrestert.

Quisling forlangte riktignok å bli behandlet som «statsoverhode» men til ingen nytte. Langsomt og sikkert malte rettsapparatets kvern, og fengslene fyltes med de mange som hadde et alvorlig oppgjør med domstolene i vente. Fangeleiren Grini ble omdøpt til Ilebu, ble det sted som fikk ta imot de fleste.

Det tok noen år før rettsoppgjøret var slutt. Men da var omtrent 46 000 ilagt straff. Slett ikke alle disse hadde vært medlemmer av NS. 18 000 fikk frihetsstraff og 28 000 ble straffet med bøter. 30 norske og tyske krigsforbrytere ble dømt til døden og 25 av dommene ble fullbyrdet.

Den lengste og mest omfattende rettsaken var selvsagt saken mot Vidkun Quisling. Hans landsforræderi ble grundig klarlagt, og han endte sitt liv foran en eksekusjonspelotong på Akershus festning.