Nazistene og Gestapo

En del av de norske nazistene var passive og ville ofte bare ha de fordelene som fulgte med å være partimedlem. Derfor var de ikke så farlige alle sammen. Før krigen, da NS var et lovlig politisk parti, var det også en del bra folk som hadde sluttet seg til partiet.

Men de fleste nazister gikk etter 9. april 1940 inn for å hjelpe tyskerne på alle måter. Nazistene hadde makten med tyskernes hjelp, de plasserte sine folk i viktige stillinger, f.eks. innen stat og kommune.

Tallet på NS- folk var meget lite i forhold til den samlede norske beholdingen. Folk flest lot seg ikke lure eller lokke til å bli nazister. Særlig farlige var folk som var hemmelige nazister. Noen av dem var angivere, og meldte norsk patrioter til tyskerne.

Gestapo, det hemmelige tyske sikkerhetspolitiet, hadde som hovedoppgave å knekke den norske motstanden på alle felter. Det kunne gjelde å oppspore og stoppe illegale aviser, få tak i våpen som var gjemt unna til motstandskampen, eller knuse norske militærorganisasjoner som man forsøkte å få i stand.

Eller målet kunne være å hindre ødeleggelse av bedrifter som arbeidet for tyskerne, eller stanse flykninger som rømte fra landet for å berge livet.

Særlig hatet var Gestapo på grunn av den forferdelige torturen de tok i bruk for å tvinge fangene til å røpe det de visste, eller som tyskerne mente at de visste. det hendte at folk døde av denne behandlingen, og mange fikk skader på livstid.

Tyskerne og nazistene tok ikke hensyn til den norske grunnloven eller norsk lov i det hele tatt. I grunnloven § 96 er det fastsatt at «pinlig forhør» ikke må finne sted. Det var altså en bestemmelse vi hadde hatt i grunnloven i over 100 år, som nå ble brutt. Folk kunne også bli sittende i fengsel eller konsentrasjonsleir i måneder og år uten at det ble avsagt noen dom eller holdt noen rettergang.