Sabotasjen i rørgata

AS Bjølvefossen

Bedriften Bjølvefossen var selskapet som fødte fabrikkbyen, som bygde gatene og alle husene og som skaffet innbyggerne arbeid, mat og meningsfull fritid.

Innerst i Kvam herred ligger Ålvik i ei lun sørvendt bukt ved fjorden.

Tettstedet strekker seg fra Vikedal i vest, via sentrum i Indre Ålvik, forbi Skjæret og Auganæs til bustadfeltet Vetletveit.

Ålvik er det eneste industristedet på Vestlandet som har sol hele året.

Ferrosilisiumet som ble produsert på Bjølvefossen var viktig for våpenproduksjonen til okkupasjonsmakten.

Derfor var den et mål for motstands bevegelsen også.

Under krigen gav fabrikken sysselsetting til 300 mann, slik at det var en viktig arbeidsplass for bygdefolket.

Klikk på bildet for full størrelse.

Skjæret, Ålvik i Hardanger. Bostedet til Daniel Theodor Danielsen som hadde AS Bjølvefossen som arbeidsplass. Foto: Nasjonalmuseet.

Operasjon Ferrosilisium

Allerede i april 1940 ble det i England opprettet et organ som skulle samordne sabotasjehandlinger mot fienden.

Det gjaldt å hindre at Tyskland fikk økonomiske fordeler av okkupasjonen.

Det var særlig den viktige produksjonen av ferrolegeringer og andre metallprodukter som vakte bekymring.

Den 13. juni 1940, ble det utført en sabotasje på rørgata. Det var den første sabotasjen fra alliert side i Norge under krigen.

Norske myndigheter var ikke involvert i aksjonen. Kongen og kronprinsen befant seg på en hytte i Troms, og regjeringen var spredt for krigens vinder.

Noen dager før, ble sabotørene Rubin Langmos og Axel Kronberg fraktet i båt fra gården Gammersvik på Osterøy og satt i land et stykke inn i Bolstad fjorden.

Klikk på bildet for full størrelse.

Bjølvo kraftstasjonen og rørgata i nybygd tilstand ca. 1918. Foto: NVIM

Den 29. mai 1940  hadde de sammen med åtte andre, lagt ut fra Shetland i fiskebåten «Hospits» med kurs for norskekysten.

I bagasjen hadde de mat og sprengstoff, og ordren var å sprenge rørgaten på Bjølvefossen i Ålvik.

De som i utgangspunktet skulle bære alt utstyret møtte ikke opp, så de måtte slite med seg alt utstyret selv.

Ved Bergensbanen satt de lenge og vurderte om det var bryet verd å sprenge vekk en bit av skinnegangen slik at tyskerne fikk seg en vekker.

Men de slo det ifra seg og gikk videre, opp Bergsdalen og frem til Hamlagrø. Her etablerte de et depot på vestsiden av vannet.

De hadde så mye sprengstoff med seg at de måtte gå to turer.

Med sekkene fulle av «dævelskap», gikk de mot Bordalen og videre mot Ålvik.

Bli med på tur opp rørgata til Bjølvefossen i Ålvik sommeren 1970. Kilde: NRK

Underveis møtte de tyskere for første gang. Det ble skutt, men bare med et kamera.

De tyske offiserene som kom kjørende i en Mercedes stoppet og tok bilde av de pussige, norske «turistene» med de tunge sekkene.

Ved Bjølsegrøvatnet, måtte de gå en omvei da det var folk på en av stølene.

Til slutt nådde de målet og satte seg ned på fjellet og lot kveldsbrisen kjøle seg ned.

Raskt og effektivt

Nede i lia kunne de se to rør strekke seg som kjempestore ryggrader nedover fjellet og inn i kraftstasjonen.

I rørene strømmet det vann som ga kraft til å produsere ferrosilisium og ferrokrom.

Nærmere midnatt snek de seg nedover og frem mot rørene.

Kronberg var en svensk ingeniør og spesialist på sprengladninger.

Han laget en fin seng av kvister til spreng-stoffet. Tettet deretter rundt sprengstoffet med jord og leire.

Så satte de opp fire pinner som holdt «senga» på plass. Deretter stakk han en «time pencil» med detonator forsiktig inn i sprengstoffet.

De gikk videre et stykke oppover og festet en ny ladning på det andre røret, og så var det klart.

Klikk bildet for full størrelse.

Bildet tatt fra fabrikkområdet i de få sekundene vannsøyla sto ut av røret etter sabotasjen.  Foto: Ukjent

Den første ladningen

Retretten gikk tilbake over fjellet til Ytre Ålvik.

Ved Fyksesund brua ble det vurdert å sprenge wirene som holdt broen oppe, men da hadde de vært nødt til å ta seg av vakten, så de bestemte seg for å gå videre.

Her er hva som skjedde i rørgata: Begge inntakene til rørgaten var i full bruk, og ladningene hadde blitt montert ca. 200 m over riksveien.

Folk på industriområdet var opptatt med sitt, støy og annet bråk gjorde at de ikke la merke til at noe var i ferd med å skje oppe i rørgata.

Det ble ingen vesentlig skade.

Det eneste man kunne merke på anlegget, var en hylende lyd fra turbinen på kraftstasjonen.

Det viste seg å være ei stålflis som hadde løsnet på innsiden av røret og fulgt med vannet ned til stasjonen, men røret holdt.

Klikk på bildet for full størrelse.

Fra røret i storstupet hadde en et stor-slagent utsyn over Ålvik og Hardanger-fjorden. Foto: NVIM

Denne klarte heller ikke å sprenge et hull der sprengstoffet var plassert, men røret sprakk av sjokket ca. 5-600 meter lenger oppe.

Fagfolk kunne forklare at rørene lenger nede var langt sterkere dimensjonert enn den delen som var øverst i rørgata, og det var årsaken til at røret ikke gikk i stykker før en kom lenger opp mot det svakere partiet.

Denne sprekken som oppsto under sprengingen, var akkurat på det samme stedet som sprakk i 1919.

Røret sprakk både på langs og på tvers, så vannspruten sto som en sky, før vann automatikken virket og stoppet tilførselen.

Det som også var snedig med denne historien, er at det ble tatt et bilde fra fabrikkområdet i de få sekundene vannsøyla sto ut av røret.

Det ble politisak og forhør, men Gestapo ble

Klikk på bildet for full størrelse

Bjølvo kraftverk. Foto: Elias B. Mølbach. Fra fotosamlinga til Hardanger Folkemuseum

Sterkt vakthold

ikke innblandet da de ikke hadde kommet skikkelig i gang enda. Tyskerne undersøkte vær tomme av rørgata, men klarte ikke å finne noe som kunne føre til en arrestasjon.

Det ble heller ingen represalier. De fant ikke ut hvem som hadde gjort dette, så saken ble lagt til side etter en kort stund.

Senere skulle det vise seg at tyskere fikk nytte av bildet som ble tatt av de to, men det er en annen historie.

Etter denne episoden, som var årsaken til at fabrikken var nedstengt i 2-3 måneder, Ble det et sterkt vakthold.

15 mann fordelt på 5 poster oppover fjellsiden fikk døgnvakt. På toppen plasserte de 8 mann, og med helgeavløser, talte vaktstyrken 30 mann.

En vakt ble plassert ved kraftstasjonen, en på

Klikk bildet for full størrelse

Foto: Elias B. Mølbach. Frå fotosamlinga til Hardanger Folkemuseum

Sverre Lutro forteller

brua, en på det gamle kvarsbruddet, en på toppen av det lille stupet og en ved knekket ved inngangen til tunellen, og på toppen.

Klikk på bildet for full størrelse.

Fyksesund broen hvor sabotørene vurderte å sprenge wirene som holdt brua oppe. Foto Ukjent

Det var ikke bare en stor vaktstyrke som skulle beskytte rørgata mot sabotasje. Det ble lagt ut miner langs rørene på begge sider oppover i 200 meter fra riksveien.

Ellers så la de miner rundt selve kraftstasjonen. Dette var en type miner som spratt opp ca 1 meter før de eksploderte ved berøring.

Lutro var med å fjerne minene igjen, mai 1945. Det var en tysk offiser og en gruppe soldater som skulle gjøre jobben. Som sjef hadde vi en engelsk offiser, en såkalt «Red Devil».

Han holdt seg for det meste i god avstand nede på veien og da de var ferdige med jobben, kommanderte han de tyske soldatene til å stå arm i arm og hoppe nedover lang rørgata på begge sider.

De hadde gjort et godt stykke arbeid så de kom velberget ned alle sammen.

Det var imponerende å se hvor godt merket alle var på kartet.

Klikk på bilde for full størrelse

Oversiktsbilde. Foto: ukjent

Nede på riksveien hadde de et fast punkt og fra dette punktet målte de seg på millimeteren fram til minene oppover lia. Hirdens bedriftsvern hadde kastet bort sikringsstiftene, så vi måtte lage nye sikringssplinter av vanlig hesjestreng.

Tunge dager i Ålvik Justisministeren til Ålvik