«Fallskjermen» – celle 415
«Fallskjermen» – celle 415
Innledning
Bak det uskyldige navnet skjulte Grinis dødsceller seg, oppkalt etter køyesengene som var så høye at «man trengte fallskjerm for å komme ned».
Intet annet rom på Grini, og neppe noe annet rom i landet, har huset så mange dødsdømte nordmenn som «Fallskjermen»
«Fallskjermen» er ingen vanlig celle
Den ligger midt i hovedbygningen på Grini i 4. etasje. Rommet var egentlig beregnet som gymnastikksal til Grini kvinnefengsel.
Utstyret, beliggenheten og den store høyden under taket vitner om det.
Selve rommet var delt i to ved en lettvegg med en døråpning i. I det største rommet, «salen» som vi kalte det, sto køyene montert i fire høyder. Der var det plass til 62 mann.
Klikk på bildet for full størrelse
Celle 415 – oppkalt etter køyesengene som var så høye at «man trengte fallskjerm for å komme ned». Intet annet rom på Grini, og neppe noe annet rom i landet, har huset så mange dødsdømte nordmenn som «Fallskjermen»
I det lille rommet innenfor
sto køyene i tre høyder med plass til 15 mann. I alt var det altså plass til 77 mann.
Det var fem store vinduer som vendte mot øst, så det var ganske lyst og luftig der oppe. Til salen hørte vaskerom og et baderom.
Disse rommene lå på den andre siden av bygningen med et ganske lite vindu mot vest.
I vaskerommet var det to vasker og i baderommet to brukbare dusjer. Vi kunne bade så meget vi ville der oppe, og hva det vil si, vet nok de som har sittet i ei celle i uker og måneder andre steder uten å få et bad.
Her ute vasket vi også vårt tøy. Og her ute sto også dassen vår. Vannklosett hadde vi ikke.
Mellom salen og vaske- og baderommet løper en korridor. Den strekker seg gjennom hele bygningen, men bare ca. 10 meter av den sto til vår disposisjon.
Vår del av gangen var avstengt med dører i hver ende. Vi skulle jo være isolert.
Klikk på bildet for full størrelse
Kommandanten fra Grini habtsturmfürer Alfred Zeidler avslørt på Hvalsmoen etter å ha prøvd å stikke seg vekk blant menige soldater i 1945. Foto: journalist Leif Berg fra Hønefoss
Den første som kom…
til «Fallskjermen» med dødsdom, var Gustav Neeraasen. Det skjedde den 21.januar 1943.
Gustav, som var en stor, kraftig, rolig, blid og hyggelig kar mellom 45-50 år, hadde vært for «retten» samme dag og hadde fått dødsdom.
At dette gjorde et meget sterkt inntrykk på salens øvrige beboere, sier seg selv.
Men allerede 25. februar kom det nye dødsdømte opp til oss. Denne gangen var det 6 mann.
To av dem, Ottar Lie og Lars Nordbø, var dømt til døden to ganger og de 4 andre en gang.
Av de nyankomne var to mann, Arne Stensrud og Sigurd Syversen, gamle Grini-fanger, mens de andre fire, Ottar Lie, Lars Nordbø, Olav Kvernmo og Ole Kjell Karlsen kom fra eneceller på Møllergaten 19.
Særlig Lars Nordbø og Ottar Lie hadde fått en hardhendt behandling. Og de bar tydelig preg av det. Ved 19-tiden om kvelden kom kommandanten…
Klikk på bilde for full størrelse
En misfornøyd Kurt Walter Kùnze på Hvalsmoen etter at han ble avslørt blant menige soldater.
Hauptsturmführer Zeidler, sammen med Hauptscharführer Stange, på inspeksjon i salen. Kommandanten beordret de nyankomne dødsdømte til å tre ut av rekkene. Nærmest kommandanten ble da Arne Stensrud stående.
Kommandanten henvendte seg til ham…
og spurte: «Hvorfor er De dømt til døden?»
«For spionasje,» lød svaret kaldt og rolig.
«Aha, spionasje?» kom det fra kommandanten. Han var i alminnelighet en mann med et ondt blikk når han så på en fange.
Nå foretrakk hele ansiktet seg. Han var uhyggelig å se på. Vi ventet engstelig på hva han nå ville gjøre.
Det gikk en lang stund i taushet. Så sa kommandanten: «Spioner er de simpleste individer som finnes. Å bli skutt er en alt for lett død for folk som befatter seg med spionasje.
Nei, dere skulle piskes til dere ikke eide en skinnfille tilbake på kroppen. Deretter ville det være passende å slite hodet av dere. Det er min mening om spioner.»
Sa han, viste oss ryggen og gikk.
Neste dag forløp rolig, men utpå kvelden kom de første fangevokterne med sivilt tøy til to av våre kamerater med beskjed om at de neste dag skulle i «Politiretten».
De to var Ingolf Kleppestø og Knut Vega.
Neste dag viste det seg at i alt 10 mann ble stilt for «retten» i Kristinelundveien.
Ni av dem ble dømt til døden, mens den tiende fikk 10 års tukthus. Den ene av de dødsdømte, Bjarne Dalland fra Bergen…
Klikk på bildet for full størrelse
Cellereglement anno 1943, underskrevet av hauptsturmführer og leir-kommandent Alfred Zeidler.
hadde sittet på Møllergaten 19 og ble etter dommen kjørt tilbake dit.
Det var hans bror, Hans, som slapp med tukthus.
De ni andre dømte kom tilbake til Grini og ble alle straks satt opp til oss på «Fallskjermen».
Det var Hans Dalland som fikk tukthus, Arthur Berg, Daniel Theodor Danielsen, Thor Gerrotti Espelid, Leif Arnoldus Kindem, Ingolf Kleppestø, Olaf Prestegård, Harald Andreas Gerotti og Knut Veka,
Dermed hadde vi 15 mann med dødsdom. I alt var vi 42 mann hvorav 13 ikke var dømt.
- Han hadde oppbevart 2 hundre kroner for sin gode venn Kleppestø i ca. 1 døgn.
- Han hadde vært medlem av Norges kommunistiske parti før krigen.
- Han hadde kone og fire barn å forsørge.
De visste altså faktisk intet om ham som kunne gjøre ham fortjent til straff. Da han kvelden før «rettsforhandlingene» ble spurt av en av celle kameratene om hvordan han trodde det ville gå i retten, sa han: «Ja, det er vanskelig å si det etter det kjennskap vi har til tyskerne og deres «rettsvesen».
Klikk bildet for full størrelse
Julius Hougen var et tidsvitne fra Grinis beryktede dødscelle «Fallskjermen» i denne aktuelle perioden. Han ble sluppet fri januar 1945. Han ble senere kjent som programredaktør og leder av distriktskontoret (NRK Sørlandet)
Det lå noe i luften…
På meg har de i virkeligheten ingen ting sa Knut, men fordi jeg har vært medlem av Kommunistpartiet, selv om det jo var et fullt lovlig parti, gjør jeg regning med 5 års tukthus.
Dødsdom kan det neppe bli tale om for mitt vedkommende, skjønt man kan aldri vite hva de galningene kan finne på.
Den 28 februar var en søndag. En vidunderlig vakker vinterdag med litt nysnø og sol.
Det lå i luften at «noe» skulle skje. Ut på dagen kom tyskerne opp til oss og skrev opp personalia til de dødsdømte.
Det ble videre påsett at alt var i orden med deres sivile effekter, og at de ikke hadde «Grini-tøy» eller noen form for merker på seg.
Ole Kjell Karlsen spurte to av kameratene i salen om det var så at «tyskerne pleide å skyte på mandagsmorgenene»?
Det var jo ikke godt å svare noe på et slikt spørsmål.
Klikk på bildet for full størrelse
Denne tegningen av Odd Nansen viser en nattlig scene fra «fallskjermen»: Dødsdømte blir ropt opp og hentet ut. Sine eiendeler har de i en eske under armen.
Han spurte videre om det ikke var så at også vi andre i cellen hadde samme inntrykk som han, nemlig at skytingen nå var umiddelbart forestående?
Avskjeden
Han tilføyde: «Hvis dere har det samme inntrykk så bare si meg det. Jeg er ikke redd for å bli skutt. Og jeg tror ikke noen av mine kamerater heller er det. Vær oppriktige da gutter, og si ifra.»
Det var ikke mulig å være annet enn oppriktig.
Så benyttet de resten av dagen til å gjøre alt klart. De skrev hvert sitt avskjedsbrev på toalettpapir, brev som ble gjemt for å sendes siden hvis det skulle bli skyting.
Ut på kvelden ble det smuglet opp litt stekt flesk til dem fra leiren og noen brev til dem fra kameratene der nede. Et par av brevene som var kommet, ble også lest høyt.
Vi ordnet det slik at de dødsdømte kunne holde et avskjedsmåltid, et måltid som nok ingen av oss som overvar det noensinne vil glemme.
Ole Kjell Karlsen reiste seg etter en stund og sa til en av karene «Nå går jeg bort og tar den siste brødskiven i mitt liv», og det gjorde han.
Det var ingen klynking på noen av dem.
Det er ufattelig at de blir så iskaldt rolige i slik en stund, men det var de alle sammen.
Så tok de avskjed med hver enkelt av oss andre i salen og gikk til køys.
Det var mørkt inne, men stjerneklart og stille ute. Ingen snakket, men ingen sov heller. Vi lå stille alle sammen, og ventet.
Den siste hilsen fra gutta!
En siste hilsen, underskrevet av de dødsdømte på celle 415
Etter endeløs venting hørte vi heisen starte.
Vi fulgte den med ørene fra 1. etasje, og oppover. – Jo – den stanset i fjerde, vår etasje, og et øyeblikk etter stormet en gjeng SD-banditter med kommandanten i spissen inn i salen. Blant dem var også en av Quislings representanter, gestapisten Claffy som var fungerende tolk på Grini.
De dødsdømte ble ropt opp og Claffy brølte at de skulle skynde seg og pakke sammen alle de sivile effektene de hadde i salen og ta oppstilling med effektene. Harald Slåttelid spurte: «Hvorfor?» – «Dere skal skytes for fae’n,» brølte Claffy tilbake. Karene kledde seg rolig og stilte opp etter hvert.
Kommandanten fikk plutselig øye på Arne Stensrud, som et par dager i forveien hadde svart at han var dømt for spionasje. Kommandanten fór på Stensrud, sparket ham i baken og sa: «Jeg har en høne å plukke med deg.»
Hånlig la han til at «fordi dere er kommunister vil dere ikke bli begravd som andre skikkelige mennesker. Deres aske skal strøs for alle vinder!» Tause og ranke hadde de dødsdømte hørt på ham.
Vi skal dø oppreist gutter…
Klikk på bildet for full størrelse
Kart over Grini fangeleir. Leiren var under hele krigen i utvikling, i takt med at den stadig fikk nye fanger, og kartet viser situasjonen ved krigens slutt.
Så ble det å vente et par timer igjen. Ved 3-tiden kom det kjørende tre lastebiler, to personbiler og en panservogn opp til Grini og inn på appellplassen. Alle var besatt av tyske soldater. Vognene ble stilt opp utenfor hoved trappen.
Ved 4-tiden, så vi våre kamerater komme ut fra hovedinngangen og bli plassert i lastebilene.
De kom ut to og to, lenket sammen med hendene på ryggen, og inne i lastebilen ble de dessuten bundet fast med tau.
Så tok bevæpnede soldater plass bakerst i hver lastebil, og da klokken nærmet seg 0500, kjørte bilene av sted. Hvor visste vi ikke.
Så snart alle var klare, fikk de ordre til å marsjere ut cellen. Det siste vi hørte til dem, var at en av dem høyt og tydelig sa: «Vi skal dø oppreist gutter.»
Noen minutter senere kom Claffy igjen inn i cellen og hadde med seg de dødsdømtes støvler.
Han fortalte at de dødsdømte hadde sagt at de ikke brukt for sine gode støvler lenger da de skulle skytes, mens det derimot satt igjen folk på cellen som ville bli sendt til Tyskland, og som ville trenge bedre fottøy.
Klikk bildet for full størrelse.
Oslo-folk som leste sine aviser riktig tidlig denne morgenen, fikk antagelig nyheten mens karene ennå var på vei til retterstedet. Dette var den første store tragedien på «fallskjermen.» Det skulle ikke bli den siste.