Polizeihäftlingslager Grini

Innledning

Polizeihäftlingslager Grini, på Ila i Østre Bærum nordvest for Oslo var opprinnelig planlagt og bygd som kvinnefengsel men ble gjort om til en konsentrasjonsleir etter tysk mønster, med piggtrådsperringer, vakttårn og brakker.

Fengselet ble tatt i bruk 12.juni 1941 da 115 fanger fra Ånebyleiren i Hakadal flyttet inn.

Hit sende tyskerne etter hvert mange nordmenn fra de forskjellige samfunnslag.

Livet på Grini var alt annet enn behagelig. Det var strengt arbeid, og lite og dårlig mat.

Verst var terroren, angsten og uvissheten for hva som kunne skje i neste øyeblikk, hvilke innfall de tyske vaktene kunne få.

Fangene ble behandlet som dyr eller verre enn det, dyr blir jo sjelden slått eller sparket.

Det var straffearbeid, enkeltstraffer og fellesstraffer i alle tenkelige former.

Polizeihäftlingslager Grini. Illustratør: ukjent

Men fangene dannet allikevel et slags samfunn seg imellom.

De prøvde å holde motet oppe så godt de kunne, og noen av dem satte i gang med foredrag eller allsang i «fritiden».

Kvinnene hadde vanskelige kår

Kvinneavdelingen på Grini var i årene 41 – 44 en særlig isolert avdeling.

Kvinnene måtte arbeide meget hardt, bl.a. i vaskeriet, hvor alt skittentøy på hele Grini ble vasket.

Det var finvask for tyskerne og hard vask av de mannlige fangenes tøy.

Klikk på bildet for full størrelse.

Oppstilte fanger ved hovedbygning Grini fangeleir, fotografert mellom 1941 og 1943. Kilde: Wikipedia

Kvinnene var avhengig av de tyske «kjerringers» (fangevokternes) humørsvingninger. Var de i dårlig humør kunne det resultere i hardhendt behandling.

Det betydde også at luftingen ble nektet. Det kunne i perioder gå dager uten lufting.

Kvinnene hadde dårlig kontakt med utenverden. Det var stadig pakke-, brev- og besøksforbud.

Det kunne gå år, uten at enkelte fikk noen av disse goder.

Det var også en stor psykisk påkjenning for mange som hadde sine menn i fangenskap.

For ikke å snakke om de kvinner som så sine menn fraktet til retterstedet, uten at de selv kunne løfte en finger for å hjelpe.

Kilde: NRK – Filmavisen

En av kvinnene forteller:

Mange hadde barn ute i friheten, og det var flere som ikke visste hvordan mann og barn hadde det, etter at de selv var blitt arrestert.

En må kunne si at de kvinnelige fangene på Grini ble holdt på lukket avdeling.

Vi hadde ved siden av dette, de som satt alene på «Haft». For dem ble oppholdet en enda større påkjenning.

Kvinnene hadde heller ikke muligheten til å skaffe seg ekstra mat.

I min tid var det bare en gang at kvinnene fikk en fordel.

Noen ble høsten 43 tatt ut til å plukke poteter.

Det ble da stjålet med noen poteter hver dag.

Det var til stor hjelp i vårt kosthold, men på samme tid en voldsom psykisk påkjenning.

Hvis noen ble tatt, hadde det gitt store straffer.

Klikk på bildet for full størrelse.

Grini luftegård for kvinner. Kilde: Riksarkivet.

Hva snakket vi kvinner om?

Mat. Familien. Det å bli sluppet fri. Det var ikke store muligheter til større samvær, da dagen besto av å arbeide.

Kostholdet var skrint. En bit brød (en gang imellom fikk vi en skje syltetøy), kaffeerstatning, til middag Stormsuppe (vann og kålrot) den ene dagen, kokt sei med hud og hår og «liksvette» (byggmel og vann) den andre.

Det var maten år ut og år inn.  Julen 1942 fikk vi en spekesild, som ble spist hel, bare hodet ble lagt igjen.

I 1942 og -43 var det så og si totalt pakke-, brev- og besøksforbud. Jeg fikk på 2 år to besøk. Og to pakker. Arbeidet begynte kl. 7.00 og varte til 18.00, med en middags pause.

Arbeidet var meget hardt og ødela mange unge menneskers armer, skuldre og rygg.

Dessuten fikk mange revmatiske lidelser ved kjeller arbeidet.

Klikk på bildet for full størrelse

Cellereglement Grini fangeleir

Jeg husker ikke mer enn en kvinne som hengte seg på sin celle og en som ble skutt i årene 42-43.

En døde av difteri. Vi hadde både skarlagen- og difteri epidemi i disse årene.

Vi fangene måtte pleie hverandre, det ble ikke isolasjon i vanlig forstand.

Det ble bare at de som var syke ble samlet på en eller flere celler sammen og vi som var friske, måtte stelle dem.

Klikk på bildet for full størrelse

Den siste appell på Grini fangeleir på frigjørings-dagen 8. mai 1945. Foto: Fanny Wikborg / Oslo Museum

Avtalen med Fehlis i 1945

Totalt ble 19 788 fanger registrert i leieren, av disse ble 3 402 deportert til fengsler og konsentrasjonsleirer i det nazistiske Tyskland og de tysk-okkuperte områdene.

Ved krigens slutt var det nesten 5 500 fanger på Grini, hvorav 600 kvinner.

Noen av de internerte på Grini ble sendt på tvangsarbeid i Nord-Norge, blant annet i Veidal fangeleir i Kvænangen, Troms.

7 mai 1945, kl. 15.30 – står 5000 mann oppstilt på appellplassen på Grini.

Alle stirrer mot kommandotårnet over hovedinngangen. De ser en ukjent mann gripe mikrofonen:

Kilde: NRK – Filmavisen

Et øyeblikk står tiden stille, så løfter et jubelbrus seg fra rekkene på appellplassen.

Det norske flagget går til topps over fengselsbygningen, de synger Ja, vi elsker.

Söderman går så over til kvinneavdelingen og gjentar budskapet.

Allerede samme kveld får endel av de kvinnelige fangene reise inn til Oslo,

men de fleste av Grinifangene må tilbringe nok an natt bak piggtråden. Men alt er jo blitt annerledes.

Etter fullført oppdrag på Grini drar Söderman inn til Oslo for å innta Møllergaten 19.

Etter å ha meddelt fangene den gode nyheten slår han seg ned på politimesterens kontor.

Da politimester Askvig ringer for å spørre hva dette skal bety, får han husarrest pr. telefon.

Den utpekte nye politimester Henrik Meyer rykker så inn og overtar sammen med den nye riksadvokat Sven Arntsen.

Klikk på bilde for full størrelse.

Grinifanger blir kjørt i busser til Universitetsplassen.
Foto: Ukjent.

Harry Söderman kom til Oslo etter en personlig avtale med den tyske politisjefen Fehlis.

De hadde ført visse drøftelser om en mulig overføring av de norske fangene til Sverige ved en tysk kapitulasjon.

På den hektiske maidagen da han åpnet fengselsdørene for tusener av nordmenn handlet Söderman i forståelse med Fehlis.

Som en slags gjenytelse smuglet Söderman med seg Fehlis norske elskerinne og deres 8 måneder gamle barn tilbake til Sverige.

I dag benyttes bygningene som fengsel og har navnet Ila fengsel og forvaringsanstalt.

Gestapomannen med to ansikter De 17 dødsdømte