Terbovens forordning

«Forordning til beskyttelse av de besatte norske områder»

1. Uten tillatelse fra vedkommende myndighet kommer inn på eller forlater det besatte norske område, eller
2. På noen som helst måte virker til fordel for en fiendestat, eller
3. Gir husly til eller på hvilken som helst annen måte understøtter agenter eller personer som arbeider for en fiendestat, eller
4. Driver propaganda for en fiendestat eller som fremstiller, skaffer seg eller utbreder meddelelser eller andre ting som skader tyske interesser, eller
5. Avlytter andre enn tyske eller under tysk kontroll stående radiosendere, eller
6. Hjelper krigsfanger eller av den tyske besettelsesmakt arresterte personer til flukt eller understøtter sådanne personer under flukten, eller
7. Omgås umiddelbart eller indirekte krigsfanger eller av den tyske beskyttelsesmakt arresterte personer, eller
8. Forøver voldsdåd av hvilken som helst art mot den tyske besettelsesmakt eller personer i dens tjeneste, eller som av politiske grunner øver voldsdåd av hvilken som helst art mot personer som lojalt samarbeider med den tyske besettelsesmakt eller som fremmer sådant samarbeid, eller mot deres pårørende,

I lettere tilfelle eller når formidlende omstendigheter foreligger, med tukthus eller fengsel. I tilfelle uaktsom overtredelse av punktene 1, 6 og 7 kan dømmes til fengsel eller hefte eller bøter.

12.oktober 1942
Reichkommissar Terboven
(sign) Klikk på bildet for full størrelse

Terboven og Quisling på Akershus Festning

Men det stoppet ikke med dette. Også den som fikk kjennskap til motstandsaktivitet av hvilken som helst form uten å melde det til Sipo, kunne straffes med døden.

Nichtanzeige, ikke-angivelse,  het dette i den tyske straffeloven. Videre kunne forsøk straffes som fullført gjerning.

Forordningen til beskyttelse av de besatte områder blir ofte omtalt som den som innførte dødsstraff for å lytte på London radio eller lese illegale aviser.

I realiteten var den en samleforordning som skulle tette alle hull i tyskernes kamp mot motstanden. I og med denne gjeldende lov, ble fire andre forordninger opphevet:

Forordning mot engelsk spionasje av 23. oktober 1940, og forordningen om å gjennomføre dette av 21. februar 1941.

Forordning mot å forlate norsk område samt mot virksomhet for en fiendestat av 26. september 1941.

Forordning om samkvem med krigsfanger av 28. september 1941.

Likevel hadde loven i seg selv liten betydning, det var resultatene som tellet. I hvert enkelt tilfelle bestemte man seg for hvilket resultat man ville ha.

Passet det bedre å få fjernet personen øyeblikkelig, kunne han (eller hun) bli sendt til Tyskland som NN fange.

Egnet saken seg som offentlig advarsel til likesinnede, ble den tatt opp for domstol. Ref. saken mot Ottar Lie.

Klikk på bildet for full størrelse

Kilde: Wikipedia

Den øverste sivile lederen for de tyske myndighetene her i landet under okkupasjonen var Josef Terboven.

Han var Rikskommisær i Norge fra april 1949 til 8. mai 1945.

Terboven slo seg ned på Skaugum, hjemmet til kronprins Olav og hans familie.

Det tyske Rikskommisariatet hadde sine kontorer i Stortingsbygningen.

Sonderkommando NORD Utgravninger