Tunge dager i Ålvik

Aprildagene 1940

Vi opplevde sjokk, uro, sorg og spenning i april dagene 1940. Både venninna mi og jeg hadde brødre som var i det militæret.

Det var svært tungt å høre på radio om tyske tropper som invaderte landet.

Ryktene svirret, en dag kunne en gutt fortelle at minesveiperen «Rauma» var senket i Oslofjorden.

Alle var omkommet, blant annet min bror. Den dagen er det vanskelig å beskrive.

Først 3 måneder senere kom det et telegram, som min bror hadde sendt den 11. april. Dette er et eksempel på hvor kaotisk alt var i disse dagene. «Rauna» hadde vært i kamp, og flere ombord mistet livet.

Minesveiperen hadde så vidt kommet seg til kai, og min bror var av de som ble reddet. Nå lå han såret på sykehuset i Åsgårdstrand. Senere fikk vi høre hele historien om hva som hadde skjedd.

Etterhvert som dagliglivet begynte å gå sin gang, skjønte vi fort at det var nazister i Ålvik også.

Klikk bildet for full størrelse.

Røyken fra Bjølvefossen i Ålvik. Kilde: Hardanger Folkemuseum

En reportasje om dagliglivet i Ålvik anno 1970.
Kilde: NRK Nazister i Ålvik
Vi kjente hvordan raseriet tok tak i oss, selv om det var lite vi kunne gjøre. Klikk bildet for full størrelse.

Han var en av de som viste tyskerne veien når det var på jakt etter ulovlige våpen og radioer.

Det kunne også være andre grunner til at en ble mistenkt. I makthaverne sine øyne skulle det tydeligvis ikke mye til før en ble sett på som «fiende» eller «kriminell».

På høsten var det virkelig mørketid. Det var påbud om blending, og det ble strengt håndhevet.

Klikk bildet for full størrelse.

Eksemplel på et Grenseboerbevis. Kilde Norsk barne museum, Stavanger.

Klikk bildet for full størrelse.

Venninner på torget i Ålvik. Datteren til Teodor Danielsen, Aslaug, i midten. Foto: Privat

Bomberedsel i Ålvik

Når vi var ute om kveldene, var det tryggest å gå flere sammen.

En gang glemte jeg å ta med grenseboerbevis. Da vi kom til brua ved rørgata, måtte vi snu på grunn av vaktene som sto der.

Flyalarmene var uhyggelige, vi satt og skalv i kjelleren. Hva ville skje?

Ble fabrikken bombet av engelskmennene?

Vi visste at det som ble produsert var viktig for våpenproduksjonen til tyskerne.

Flere familier evakuerte husene sine, da de var redde for bombing.

Vi prøvde så godt vi kunne å finne lyspunkt i tilværelsen, ett av de var sangkoret Fjellklang.

Det var forbudt å drive med lagsarbeid eller ha andre slags sammenkomster.

Men vi møttes på bedehuset. Vi hadde sangerfester også, og jeg kommer aldri til å glemme vår kjære Pernhild, kona til dirigenten.

Klikk på bildet for full størrelse.

Bjølvefossen i Ålvik sett fra andre siden av Hardanger fjorden. Foto Norsk Kartmuseum

Gestapo fester grepet

Hun kunne trylle frem den lekreste menyen: Kaninstek med alt tilbehør. Spør om det ble jubel!

Det er fint å tenke på hvor godt samhold det var mellom folk.

Vi prøvde og oppmuntre hverandre om at freden kom snart. Vi skulle oppleve å se fienden forlate landet og nazistene skulle få straff for sine handlinger.

Tyskerne satte merker etter seg, selv om vi i Ålvik for det meste ble spart for de store tragediene.

Bautaen ved folkets hus er et minne om de som døde. Det er en påminnelse om krigen og det vonde den førte med seg.

Fortalt av: Liv Inger Onarheim (Ålvik) f.1923

Klikk bildet for full størrelse.

Bautaen ved Folkets hus i Ålvik: Hermann Isdal, falt på Hellen fort ved Bergen 9.april 1940. Theodor Danielsen, skutt på Trandum 1. mars 1943. Brynjulf Liland, døde under trening i Glasgow 2. september 1943

Det fjerde våpenet Sabotasjen i rørgata