Ulven Leir
Ulven Leir
Innledning
Ulven fangeleir i Os ved Bergen ble opprettet på Ulven ekserserplass allerede i 1940.
Det var mest kommunister og jøder plassert på Ulven, men litt om litt ble også motstandsfolk av ulike kategorier arrestert.
Den 22. oktober 1941 skjedde de første henrettelsene, da ble to menn skutt. I ettertid ble det henrettet et ukjent antall fanger.
Dårlig kosthold fant også sted på Ulven.
Enkelte fanger ble plassert i en spesiell enecelle i isolasjonsbrakken («Lenken»).
Isolasjonen varte som oftest så lenge de var under forhør, og det var få tilfeller av direkte mishandling av fangene.
Januar 1943 i Molla lia på Espeland i Arna kommune øst for Bergen, begynte byggingen av en ny leir. Noen fanger fra Ulven ble kommandert til å delta i byggingen.
Sommeren 1943 ble samtlige fanger fra Ulven overført til Espeland. Forholdene på Espeland fangeleir var dårlige.
Klikk på bilde for full størrelse
Fangebrakkene på Ulven. «Lenken» til høyre der hvor bla. Oscar Magnusson satt før han ble sendt til Tyskland. Foto: ukjent
Det var trangt om plassene i de allerede over-fylte brakkene.
Vaktene og ledelsen oppførte seg veldig brutalt og tilfeldig, samt de drev på med fysisk mishandling på fangene.
«Lenkegjengen» var fanger som var under mistanke for alvorlige forhold. Dette var en egen avdeling med trange celler.
Der kunne de bli isolert i månedsvis. Det var ca 200 fanger på Espeland ved krigens slutt.
Vi var 25 mann som ble stuet inn i en lastebil med presenning over lasteplanet, og ble kjørt til Ulven leir.
Vi ble innkvarterte i brakker med ca. 20 mann på hvert rom, og vi kunne gå fritt innenfor piggtrådsperringene.
Vi kunne også besøke hverandre i de forskjellige brakkene.
Vår hovedaktivitet var å holde orden i leiren, vaske gulv og rydde hos vaktene.
Klikk på bilde for full størrelse
Fanger fra Espeland Polizeihäftlingslager, utekommando. 14 fanger, 1 vakt, to besøkende kvinner. Vaktholdet var såpass avslappet at det ikke bød på vanskeligheter for fangene å komme i kontakt med familie og kjente. Kilde: Stiftelsen Espeland fangeleir.
På vei til Grini
Det var forholdsvis rolige dager på Ulven for vår del, og etter ca. 2 uker ble vi transportert til Grini.
Her skulle det vise seg at forholdene ble noe helt annet.
En formiddag ble vi kommandert ut, og sammen med 20 andre stuet som kveg inn bak i en lastebil og kjørt tilbake til kretsfengselet i Bergen.
Der ble vi stående fra klokka 12 til 5 og ettermiddagen.
Klikk på bildet for full størrelse
Espeland fangeleir 1944. Skåldalselven i forgrunnen. Kilde: Stiftelsen Espeland fangeleir.
Da ble vi igjen stuet inn i en lastebil og kjørt til jernbanestasjonen og sendt rett inn på toget til Oslo.
Tidlig neste morgen, 10 november 1942 var vi fremme.
Sultne og trøtte etter en natt uten søvn ble vi stilt opp på jernbaneperrongen og sto der i flere timer før det kom en lastebil og kjørte oss til Grini.
Vi ble kommandert inn i et stort murhus og ble igjen plassert med nesa opp mot veggen i en lang korridor der.
Der måtte vi stå i giv akt et par timer.
Den tyske SS-mannen, som kalte seg for Unterscharführer Kurt Walter Kuntze, gikk frem og tilbake bak oss, og slo oss i hodet med en stav hvis hodet duppet litt ned, så trøtte som vi var.
Omsider ble vi ført inn i en stor sal, og ble der til klokken 5 om ettermiddagen.
To og to ble vi ført inn på et kontor og ble ført inn i bøkene.
Klikk på bildet for full størrelse.
Søndre Bergenhusiske Infanteriregiment nr. 9 ble etablert i 1911, og frem til andre verdskrig var sommerrekruttskole og regimentsamlinger de viktigste aktivitetene på Ulven. Ulven ble en av de mest kjente norske fangeleirene under den andre verdskrig. Foto: Ukjent
De få private tingene vi hadde, ble tatt ifra oss.
Den tyske leirsjefen, Lagerführer Julius Denzer, holdt en tordentale.
Vi måtte være lydige og disiplinerte ellers ville det gå oss ille.
Ute i leiren skulle alt foregå i løpefart.
Passerte vi en tysker, skulle vi stoppe opp og stå i giv akt og hilse.
Videre sa han at hvis en prøvde å rømme, ville umiddelbart 10 fanger bli skutt.
Vi ble til slutt ført ut i leiren og til brakken vi skulle bo.
Brakkesjefen – også en fange – ønsket oss velkommen til et godt kameratskap.
Visekorporal MP/Brig. 472, Sverre Dahl, og Lagerführer Julius Denzer fra Grini etter krigen. Foto: Forsvarsmuseet