Utgravninger

Utgravingen av massegravene.

Ved en av de første henrettelsene trosset en tysk soldat portforbudet og oppdaget ved en tilfeldighet at noe var i gjære, og uten å bli oppdaget overvar han henrettelsen.

Senere fortalte han det han hadde sett til en norsk arbeider, som igjen fortalte det til en fra Milorg. Dette skjedde så tidlig som 1942.

Umiddelbart etter frigjøringa rapporterte milorgmannen det han visste om Trandum skogen til sin overordnede i Milorg.

Milorg fikk også beskjed fra mannen som klarte å rømme under transport til retterstedet i 1944.

Kommisjonen som var ansvarlige for etterforskninga og utgravningsarbeidene, sikret seg raskt Oscar Hans.

Ved hjelp av han og andre impliserte, fikk man påvist gravene og fikk etter hvert et mer presist bilde av det som til da var anelser og rykter.

Klikk på bildet for full størrelse

Utgravning av fellesgrav i Trandumskogen

Oppgravingene og obduksjonene senere viste at noen av de som var bundet sammen ikke alltid var døde da gravene ble fylt igjen.

I et tilfelle fant man en mann som lå i bunnen av grava, som med en hånd hadde gravd forbi de som lå over ham.

Under obduksjonen ble det også funnet lik som hadde svært mye sand i lungene.

De hadde åpenbart vært i live etter at grava var blitt kastet igjen.

Utgravingen av massegravene på Trandum ble foretatt av landssvikere fra Ila og kjente nazister fra distriktet under ledelse av etterforsknings-kommisjonen fra Oslo Kriminalpoliti.

Quisling regjeringens ministre ble beordret til å bære likene inn i Rettsmedisinsk institutt for identifisering.

De ble etter hvert identifisert og det viste seg til slutt at det var 173 nordmenn, 15 sovjetborgere og 6 briter som ble henrettet i Trandum skogen under krigen 1940 – 1945.

Klikk på bildet for full størrelse.

Oppstilte fanger ved hovedbygning Grini fangeleir, fotografert mellom 1941 og 1943. Kilde: Wikipedia

Kvinnene var avhengig av de tyske «kjerringers» (fangevokternes) humørsvingninger. Var de i dårlig humør kunne det resultere i hardhendt behandling.

Det betydde også at luftingen ble nektet. Det kunne i perioder gå dager uten lufting.

Kvinnene hadde dårlig kontakt med utenverden. Det var stadig pakke-, brev- og besøksforbud.

Det kunne gå år, uten at enkelte fikk noen av disse goder.

Det var også en stor psykisk påkjenning for mange som hadde sine menn i fangenskap.

For ikke å snakke om de kvinner som så sine menn fraktet til retterstedet, uten at de selv kunne løfte en finger for å hjelpe.

Kilde: NRK – Filmavisen

Terbovens Forordning Mallard Ekspedisjonen